Barna gjorde et sterk inntrykk på meg. De var alltid nysgjerrige, uten å være pågående. De spurte ofte etter sjokolade, men når jeg sa at jeg ikke hadde noen sjokolade, og forklarte hvorfor, var det helt greit. Da ville de heller ta et bilde, for etterpå å se det på skjermen på fotoapparatet. Det var stor stas. Særlig de 3 barna nede til høyre hadde mye moro med å gjøre ablegøyer, for så å få se på bildene etterpå mens de koset seg og lo en god latter. Alt har en ende, og nå var det på tide å begynne og snu nesen hjemover.
Turen tilbake til Pokhara gikk forholdsvis fort. Trafikken besto mest av biler som kjørte turister til og fra. Da vi begynte å nærme oss Pokhara, var bebyggelsen ganske tett og det var mye folk å se i gatene.
Det første vi gjorde da vi var tilbake, var å spise lunsj. Etter 3 timers vandring og vel en time i drosjen, smakte det med en nydelig lunsj. Milkshake med mango, smakte også fortreffelig.
Etter lunsjen var jeg tilbake på samme rommet som jeg hadde da vi startet turen. Hadde mest lyst å legge meg nedpå, men fant ut at nå hadde jeg anledning til å slappe av ved svømmebassenget noen timer.
Det var virkelig godt å svømme i det deilige vannet. Etterpå fant jeg meg en solseng, det var godt å kunne ligge rett ut. Etter alle dagene i fjellet var føttene litt stive og støle, så det å få svømme litt gjorde, virkelig underverker.
Angret på at jeg ikke hadde bestilt massasje på forhånd, for nå var det ingen ledig time.
Etter å ha slappet av i solen i noen timer, var det på tide å se seg litt rundt i byen og også kjøpe noen souvenirer. Men først måtte vi ta en tur tilbake til en av de flotte uterestaurantene ved sjøen for å ta en kaffe. Litt is ble det også.
Dahliaen sto kjempefine. Hadde vært artig å vite om de står sånn og blomstrer hele året.
Mange masker og annet som en kunne kjøpe.
Det supermoderne Lakeside Center. Tilbudene var mange bortetter hele gata.
Utvalget av klær var enormt.
Jeg fikk kjøpt de gavene jeg trengte, og litt til. Etterpå hadde vi litt tid til å gå gatelangs før vi måtte dra tilbake til hotellet for å treffe Pasang, bæreren vår. Nå skulle det bli festmiddag, og også avskjed med Pasang for denne gangen. Jeg skulle ha en liten gave til han, jeg hadde forslått at jeg skulle kjøpe en ordbok fra nepalsk til engelsk. De siste dagene hadde han vært veldig ivrig på å lære engelsk. Det var da den brutale sannheten kom frem. Pasang hadde aldri gått på skole og var analfabet. Jeg var klar over at det var en god del analfabetisme i Nepal, men at så unge folk ikke hadde lært å lese og skrive, hadde jeg aldri trodd. Han var som Ang fra Everestområdet og tilhørte Sherpa-folket. Et normadefolk som kom fra fjellene i Himalaya.
Det ble en skikkelig koselig kveld med god mat og drikke. Pasang storkoset seg, og da det ikke ble noen bok, fant jeg ut at det var like greit å gi han litt penger. Da kunne han kjøpe noe til barna sine på 2 og 5 år.
Nydelig nepalsk mat.
Dessertbordet fristet også.
De samme folkedanserne var på plass denne kvelden også. Et hyggelig gjensyn. Det var like fint å se på dem denne kvelden.
Vi koset oss sammen til folkedansen var slutt. Da var det bare å ta farvel med Pasang for denne gang. En ting var sikkert, jeg kom til å savne tekoppen som trofast hadde blitt levert på døren klokken 6 hver morgen. Neste morgen skulle Ang og jeg tidlig opp for å ta bussen tilbake til Katmandu.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar