Vi gikk gjennom mange små koselige landsbyer. Plutselig var det lunsjtid. Landsbyen som da åpent seg foran oss, var helt ulik alle de andre. Og en følte at en var kommet til en annen verden. Husene var de samme blå, solparasoller i alle verdens farger gjorde dette stedet helt annerledes. Her var et utrolig utvalg av alt mulig som en kunne kjøpe.
For første gang på de seks dagene i fjellet kunne en også kjøpe frukt. Ingen av de stedene vi hadde vært innom desse dagene hadde solgt noen form for fersk frukt. Hadde ikke savnet det heller før jeg plutselig så det. Inntrykkene hadde vært så mange, at maten hadde på en måtte ikke betydd så mye.
Frukten ble nøye studert før det ble bestemt hva som skulle kjøpes.
Til og med Pasang, bærer, måtte ta en runde før det endelig ble bestemt hva som skulle kjøpes.
Tomatene smakte himmelsk.
Det samme gjorde clementiner og epler som kom ferdig rensket på bordet.
Et godt utvalg av alt en trenger for en vellykket fjelltur.
Det var flere gode overnattingssteder her. Her måtte det være en drøm å ligge en natt eller to.
Dette var tydeligvis et veldig populært sted, for det gikk og kom folk hele tiden. Det surret i engelsk, tysk, fransk, japansk, spansk og selvsagt nepalsk. Restauranten vi hadde valgt var tydeligvis veldig populær, for her var det fullt hele tiden.
Utvalget av alle slags drikkevarer var også enormt. Vin var noe som var heller sjeldent å se, mens øl og forskjellige sorter sprit var å få kjøpt de fleste steder.
Lunsjen smakte også fortreffelig med de nydelige tomatene til.
Overalt var det rent og pent. Her var det absolutt ingen ting som fløt utover noe sted.
Etter at vi hadde spist og tatt en kopp kaffe, måtte vi dessverre gå videre. Det var ennå langt ned til elva, og stedet hvor vi skulle overnatte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar