Hotellet var veldig bra. Den siste kvelden ble jeg oppvartet med deilig middag og nydelig dessert. Alt ble pakket og gjort klart til jeg skulle dra hjem sent neste dag. Men først skulle jeg se Katmandu.
Klokka 9 neste morgen kom Partap som skulle guide meg rundt i Katmandu. Han jobbet ved universitetet i Katmandu og hadde studert i USA. At han hadde studert i utlandet og hadde lagt seg til noen utenlandske vaner eller hadde mistet sin tro, oppdaget jeg ganske fort. Jeg hadde med en stor vannflaske. Guiden min Ang,som ene dagen hadde satt igjen vannflasken sin på et sted vi hadde hadde hvilt litt, ville ikke ha vann av min flakse. Dette av den grunn at de tror det er urent. Jeg oppdaget ganske fort at Partap drakk av vannflasken min.Så det at den var uren, var ikke noe han lenger trodde. Han hadde som en høflig mann, tatt ansvaret for å passe på vannet, da jeg som vanlig var mer opptatt med å fotografere.
Vi hadde en egen drosjesjåfør som kjørte oss rundt til de forskjellige stedene. Første stopp på ruten var Pashupatinath tempelkompleks.Jeg var nok langt fra forberedt på det som kom til å møte meg her.
I begynnelsen var alt bare vakkert, med vakre bygninger og bueganger.
Vi hadde ikke gått mange metrene før vi kom forbi denne mannen som lå og sov. Jeg trodde først at han var død. Men da vi gikk tilbake, rørte han på seg. På denne tiden av året var det heldigvis ganske varmt i været og ikke noe nedbør. Hvordan livet er under regntiden, når det regner i ukesvis, er vanskelig å skjønne.
Ved inngangen var det utrolig mange fine vevde bilder som en kunne få kjøpt. Heldigvis var de alt for store til å tenke på å ta med hjem.
Elven Bagmati, som er en sideelv til Ganges, er egnet til likbrenning, av den grunn at da blir man i følge tradisjonen frigjort fra den endeløse cykluser av gjenfødsler. Det hadde vært veldig lite regn i området den siste tiden og det var ikke mye vann i elven. Her er noen slektinger av en tidligere avdød tilbake for å hedre den døde. De kommer gjerne hit for å spise et måltid mat. Mannen til høyre er nok den nærmeste mannlige slektning eller den eldste sønnen. Som tradisjonen sier er han kledd i hvitt. Det skal han være et helt år etter dødsfallet. Vi var på den andre siden i forhold til der likbrenningen foregikk.
På den adre siden ventet flere døde på å bli brent. Her er de i gang med å klippe håret til den nærmeste slektningen. Det er også en del av tradisjonen i en hindubisettelse. Etterpå skal han ta på hvite klær.
Det andre liket som ventet på å bli brent har blitt fint pyntet med orange blomster, som er Nepal sin nasjonalfarge. Til høyre ser vi sønnen eller slektningen som har blitt kledd i hvitt. Rundt sitter de sørgende slektningne.
Noen sørgende ventet også i bakgrunnen.
Brenning av den døde skjer ute på noen egne platå i elven. De enkelte må selv ha med den veden de har bruk for. Etter at liket er brent, strøs asken i den hellige elven. Lenger nede i elven bruker de den til å vaske klær i. Vannet i Bagmati har animalsk fett på grunn av asken
. Det antas at dette er grunnen til at såpen ble oppfunnet.
Dette er Sandhus, de prøver å skaffe seg frigjøring fra syklusen av død og gjenfødsel ved å meditere. Mennene som hadde en utrolig kroppsmaling med gult som hovedfarge. De var vennlige og ville mer enn gjerne bli tatt bilde av, men det måtte selvsagt betales for. De bor på området i huler eller hytter.
Det var veldig folksomt, mange pilegrimer var også kommet langveis fra for å besøke templet
Pashupatinath. Noen er også kommet hit langveis fra, på sin siste reis. De ønsker å dø her. Guiden min fortalte at de var begynt å bruke krematorier, men at ennå var flesteparten av folket i mot det.
Utenfor Pashupatinath hovedtempel var det populært å ta selfies og bilder. Kun hinduer kunne gå inn i hovedtemplet.
Pashupatinath er et av de viktigste templer dedikert til guden Shiva. Shiva regnes som skytshelgen for dyr og alle levende organismer. Den er alltid avbildet med 4 armer.
Når en ikke kan komme inn, må en nøye seg med et bilde på utsiden av templet.
Kua er hellig akkurat som i India, og gikk fritt omkring over alt. Men hvor de stakkars dyra fant maten sin, skjønner ikke jeg. Inne i byene var det bare asfalt og stein. Et sted rett utenfor hovedtemplet gikk noen lam også. Guiden min fortalte at det var noen som sikkert hadde ofret de, men ingen ville ta livet av de. Ikke vet jeg, kanskje skulle de vente til det kom flere før de ble slaktet?
Dette var et sted det skjedde noe hele tiden, og en må nok besøke stedet mange ganger for å få med seg alt.Kulturen er så forskjellig fra vår kultur, men likevel vakker på sin måte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar