Sierra Nevada og Capileira i Alpujarras.

Hver gang vi besøker Spania, må jeg bare hit. Riktig nok har dette stedet blitt ombygd noe, men ennå er det utrolig sjarmerende. Det er et informasjonssenter om Sierra Nevada. I tillegg en souvenirbutikk og en restaurant som også selger lokale produkter. Å sitte foran peisen her, er drømmen.

Utsikten mot Granada er fantastisk herfra. Det var noen år siden sist vi hadde vært her nå, i mellomtiden hadde Granada vokst enormt i utstrekning.

Oppe i alpinlandsbyen lå det dessverre ganske my tåke denne dagen, men veldig kjekt å se den igjen. Minnes alle de flotte fjellturene her. Har vært på toppen av Veleta 3 ganger, 3398 meter. Alle gangene har vi startet fra vel 2000 meter. En vidunderlig tur opp dit. I 2009 var jeg der sammen med min mor og kusine. Den dagen startet vi nok litt sent. Mamma som da var nesten 80 år, hadde vel også vel lite klær. Vi kom på toppen, men det ble helt mørkt før vi kom tilbake til bilen vår. Heldigvis var det en god vei å gå etter den siste delen. I dag hadde vi ikke tid til noen fjelltur, det var nok heller ikke å anbefale da skodda lå ganske tjukk.

Vi ville heller dra til baksiden av Sierra Nevada til de hvite landsbyene der. Et sted vi også har besøkt mange ganger. Capileira har vi blitt veldig glad i. Det er den høystliggende byen, på ca 1400 meter over havet. Første gangen vi besøkte stedet i 1998, var der kun en håndfull med restauranter og noen få hoteller. Nå er det restauranter på nesten hver hushjørne og massevis med  overnattingssteder å velge blant.

 Nydelig å kunne vandre rundt i landsbyen for å se på de vakre balkongene.

 Takene er flate og skorsteinene her helt spesielle med sine runde former.

 Vinranker og tagetes er også vakkert sammen.

 Mer tagetes omgitt av en vinranke.

 Vakre hortensia.

 Noe for de som elsker perlargonier.

 Begonia i flere varianter.

Vakker Bougainvillea. Skal prøve å fortelle litt  mer om Alpujarra og alle de muligheter som finnes der i noen flere innlegg utover.

Siste dag i Nepal - Sightseeing in Katmandu.

Hotellet var veldig bra. Den siste kvelden ble jeg oppvartet med deilig middag og nydelig dessert. Alt ble pakket og gjort klart til jeg skulle dra hjem sent neste dag. Men først skulle jeg se Katmandu.

Klokka 9 neste morgen kom Partap som skulle guide meg rundt i Katmandu. Han jobbet ved universitetet i Katmandu og hadde studert i USA. At han hadde studert i utlandet og hadde lagt seg til noen utenlandske vaner eller hadde mistet sin tro, oppdaget jeg ganske fort. Jeg hadde med en stor vannflaske. Guiden min Ang,som ene dagen hadde satt igjen vannflasken sin på et sted vi hadde hadde hvilt litt, ville ikke ha vann av min flakse. Dette av den grunn at de tror det er urent. Jeg oppdaget ganske fort at Partap drakk av vannflasken min.Så det at den var uren, var ikke noe han lenger trodde. Han hadde som en høflig mann, tatt ansvaret for å passe på vannet, da jeg som vanlig var mer opptatt med å fotografere.

Vi hadde en egen drosjesjåfør som kjørte oss rundt til de forskjellige stedene. Første stopp på ruten var Pashupatinath tempelkompleks.Jeg var nok langt fra forberedt på det som kom til å møte meg her.

I begynnelsen var alt bare vakkert, med vakre bygninger og bueganger.

Vi hadde ikke gått mange metrene før vi kom forbi denne mannen som lå og sov. Jeg trodde først at han var død. Men da vi gikk tilbake, rørte han på seg. På denne tiden av året var det heldigvis ganske varmt i været og ikke noe nedbør. Hvordan livet er under regntiden, når det regner i ukesvis, er vanskelig å skjønne.

Ved inngangen var det utrolig mange fine vevde bilder som en kunne få kjøpt. Heldigvis var de alt for store til å tenke på å ta med hjem.

Elven Bagmati, som er en sideelv til Ganges, er egnet til likbrenning, av den grunn at da blir man i følge tradisjonen frigjort fra den endeløse cykluser av gjenfødsler. Det hadde vært veldig lite regn i området den siste tiden og det var ikke mye vann i elven. Her er noen slektinger av en tidligere avdød tilbake for å hedre den døde. De kommer gjerne hit for å spise et måltid mat. Mannen til høyre er nok den nærmeste mannlige slektning eller den eldste sønnen. Som tradisjonen sier er han kledd i hvitt. Det skal han være et helt år etter dødsfallet. Vi var på den andre siden i forhold til der likbrenningen foregikk.

På den adre siden ventet flere døde på å bli brent. Her er de i gang med å klippe håret til den nærmeste slektningen.  Det er også en del av tradisjonen i en hindubisettelse. Etterpå skal han ta på hvite klær.

Det andre liket som ventet på å bli brent har blitt fint pyntet med orange blomster, som er Nepal sin nasjonalfarge. Til høyre ser vi sønnen eller slektningen som har blitt kledd i hvitt. Rundt sitter de sørgende slektningne.

Noen sørgende ventet også i bakgrunnen.

Brenning av den døde skjer ute på noen egne platå i elven. De enkelte må selv ha med den veden de har bruk for. Etter at liket er brent, strøs asken i den hellige elven. Lenger nede i elven bruker de den til å vaske klær i. Vannet i Bagmati har animalsk fett på grunn av asken. Det antas at dette er grunnen til at såpen ble oppfunnet.

Dette er Sandhus, de prøver å skaffe seg frigjøring fra syklusen av død og gjenfødsel ved å meditere. Mennene som hadde en utrolig kroppsmaling med gult som hovedfarge. De var vennlige og ville mer enn gjerne bli tatt bilde av, men det måtte selvsagt betales for. De bor på området i huler eller hytter.
 

Det var veldig folksomt, mange pilegrimer var også kommet langveis fra for å besøke templet Pashupatinath. Noen er også kommet hit langveis fra, på sin siste reis. De ønsker å dø her. Guiden min fortalte at de var begynt å bruke krematorier, men at ennå var flesteparten av folket i mot det.

Utenfor Pashupatinath hovedtempel var det populært å ta selfies og bilder. Kun hinduer kunne gå inn i hovedtemplet.

Pashupatinath er et av de viktigste templer dedikert til guden Shiva. Shiva regnes som skytshelgen for dyr og alle levende organismer. Den er alltid avbildet med 4 armer.
 

Når en ikke kan komme inn, må en nøye seg med et bilde på utsiden av templet.

Kua er hellig akkurat som i India, og gikk  fritt omkring over alt. Men hvor de stakkars dyra fant maten sin, skjønner ikke jeg. Inne i byene var det bare asfalt og stein. Et sted rett utenfor hovedtemplet gikk noen lam også. Guiden min fortalte at det var noen som sikkert hadde ofret de, men ingen ville ta livet av de. Ikke vet jeg, kanskje skulle de vente til det kom flere før de ble slaktet?
Dette var et sted det skjedde noe hele tiden, og en må nok besøke stedet mange ganger for å få med seg alt.Kulturen er så forskjellig fra vår kultur, men likevel vakker på sin måte.

Annapurna Flower Trip. - Day 8.On the highway from Pokhara to Kathmandu

Lørdag morgen var vi tidlig oppe. Sola sto trillrund på himmelen, men ennå litt mørkt og ganske disig. Alt var stille og rolig, ingen hadde kommet til frokost.

Jeg var ganske spent på turen tilbake til Katmandu, vi skulle kjøre på "highwayen" og turen skulle ta omkring 5 timer. Frokosten smakte godt, særlig kaffen som hadde vært litt begge deler oppe i fjellet.

Alt klappet og klart for å dra videre.

Bussen vi skulle dra med var av god standard med aircondition. Det var mye folk, både turister og fastboende som skulle dra samme vei, så bussen ble etterhvert ganske full.

På vei ut av Pokhara skjønte jeg fort at "highway" i Nepal var noe ganske annet enn i USA. Her var det dårlig med midtstripe og de kjørte litt her og der.

I utkanten av Pokhara bodde mange slik som dette. Bølgeblekkskur med stein på taket. Det som forundret meg mest, var ungdommene som bodde her, de var helt moderne i klærne og motorsykler hadde de.

Kua var like hellig i Nepal som i India. De var å treffe over alt i gatene. Men jeg synes faktisk litt synd på kyrne jeg så. Det var ikke akkurat mye mat å finne der de gikk i bygatene blant asfalt og betong.

Sykkeldrosjer var det mange av etter veien.

Etter at vi hadde kjørt en liten time, ble det mer jordbruksareal. Trafikken var også mye mindre og vi kjørte gjennom et vakkert landskap med rismarker.

Ute på rismarkene var det stort sett damer som jobbet. De var kledd i fargerike klær og pyntet flott opp i det grønne landskapet. Tror dette måtte være en ganske hard jobb, særlig når det var varmt i været.

Videre gikk det ganske bra helt til vi kom til denne broen, der veien vår møtte veien som kom fra India. Der sto det lange køer av biler, særlig lastebiler.

Mange fargerike hus langs veien. Nesten alle hadde en form for butikk i første etasje.

Ved lunsjtider stoppet vi på dette vakre stedet for å spise. Det var som å komme til en annen verden.

Stedet var tilknyttet et hotell med et flott badeanlegg.

Nede ved elven spilte de Beach Cricket.

Damene har fått seg en velfortjent hvil i skyggen under et tre.

Det som forundret meg mest, var forskjellen rundt omkring. Noen plasser så det  ut som dette.

Andre steder var husene velholdt og det var mye blomster og trær som var plantet.

Til og med her var Bougainvilleaen kommet. Den stammer opprinnelig fra  Sør-Amerika.

Vi kom igjen litt ut på landsbygda. I skråningene bodde det mye folk i sine enkle hus, og dyrket på sine bratte  jordterasser.

Lastebilene lignet lite på de vi ser i Norge, men fargerike var de.

Veien var på noen steder veldig dårlig, og bussen hompet og ristet seg frem. Bussturen som skulle ta 5 timer, viste seg til å bli til 7 timer, etter at vi ble stående over en time i forbindelse med noe veiarbeid.

Vi nærmet oss Katmandu og utvalget i butikkene ble mer rikholdig. Barn og unge passet ofte butikken.

Det var mye unge folk å se ute i gatene. Gutta hadde gjerne en liten motorsykkel eller scooter som de kjørte rundt på.

Endelig, etter vel 7 timer i buss, var vi fremme ved hotellet som jeg skulle bo på den siste natten i Nepal. Siste dag skulle jeg bruke til å se Katmandu. Det så jeg frem til.