Hastings Caves and Thermal Springs

Newdegate Cave i Hastings Caves State Reserve er den største dolomitt grotten i Australia som er åpen for turister.

Området rundt var veldig fint med sine høye trær og godt til rette lagt for publikum

 Skogen var høyreist og vakker. Noen plasser kunne en nesten ikke se tretoppene.

 

Der var virkelig stemningsfylt å gå på stien inn til grotten.

Grotten ble åpnet for publikum i 1939.

Det  var et utrolig syn som møtte oss da vi kom inn i grotten. 500 trappetrinn var støpt inne i grotten slik at trygt kunne gå rundt.

Veldig mye trapper ned i begynnelsen.

På bildet her ser en stalaktitter og stalagmitter som har dryppet ned fra taket i millioner av år.

Helt utrolig vakker. Tenk at dette har blitt dannet gjennom millioner av år.

En utrolig dyktig guide prøvde å forklare hvordan det hele hadde blitt til.

 

Helt utrolige  formasjoner.

Skulle ønske jeg viste litt mer om grotter. Men utrolig flott var det i alle fall.

Tusen takk til den dyktige guiden som ga oss denne flotte opplevelsen.

En blid Hugnes på vei nedover fra grotten.

 

Området hadde også mange varme kilder. Etter grotteturen var det deilig med et bad i termalbassenget som holdt 28 grader.

Det var fyr på utepeisen.

Her var det også flotte utegriller som sto klar til bruk.

Et skikkelig flott område, der familier kommer og koser seg og bader. 

Vi hadde et godt stykke å kjøre hjem til Casita Rica, så etter svømminga satte vi oss i bilen for å dra hjem.

Tusen takk for en innholdsrik og lærerik dag!

 

Tahune Adventures - Airwalk in Southern Tasmania

Da vi var på grotte vandringen hadde vi fått tips om at vi måtte dra innom dette stedet. Både tretoppvandringen og hengebroen  så litt spennende ut.

Det var tydeligvis et populært sted, for selv på en dag med dårlig vær var det ganske mye folk der.

Einar traff en ny fugl og den måtte selvsagt fotograferes.

Første delen av turen besto av en sti med masse spennende høye trær og bregner. Helt utrolig med den eukalyptusen og hvor høye og gamle trærne kan bli. Noen sorter kan faktiske bli opp i 100 meter høye  og kan leve i flere hundre år.
 

Her er står jeg og prøver å se toppen på et tre langt der oppe.

Da vi var på Kangaroo Island for to år siden så vi at brannskadde eukalyptustre hadde begynt å 

spire igjen uten at vi tenkte så nøye over det. Eukalyptustrær er lettanntennelige og brannresistente. denne dobbelteffekten at det bidra til brann, men også samtidig er tilpasset brann, kommer av en kombinasjon av oljer og en evne til regenerering.

Anopterus glandulosus, også kjent som tasmansk laurbær.

Noen steder var trærne nesten dekket av grønne små bregner. Veldig fint.

Epacris impressa

Etter en stund ble det tretoppvandring. Alltid litt spennende. Men lite å se av fugler og dyr.

Denne var faktisk litt spenstig.

Flott utsikt over elven som rant forbi.  

Litt godt å holde seg i rekkverket er alltid.

Da var det faktisk bare hengebroen igjen. Det gikk også veldig bra, ikke så langt ned at det føltes noe skummelt.

Her var det bare å gå til andre siden av elven.

På veien oppover mot Hobart stoppet vi også vi også ved en epleplantasje. Det var av de moderne epletrærne, så busken gjorde ikke så mye ut av seg som de gode gamle epletrærne.

Litt småsøte var de jo.

Mount Wellington og områdene rundt.

 Været var ikke et beste da vi lå på "Bush Camp" utenfor Hobart. Toppen av Mount Wellington hadde flere dager vært hvit og også hatt tåke. Vi måtte bare ta sjansen en dag for å prøve og komme oss dit. Temperaturen var rundt 10 grader da vi kjørte hjemmenfra. Da vi kom et stykke opp i fjellsiden sank den fort til 5 grader, og da vi kom til toppen var det bare 3 plussgrader. (Selvsagt hadde vi lagt igjen lue og votter i hytta denne dagen.) Vinden bles så det var nesten så vi hadde litt problem med å holde oss på føttene. Og ikke nok med det, det kom en haglbyge som pisket oss midt i ansiktet. Det ble en liten stund inne før vi tok turen ned til utsikten over byen.

Godt å få litt varme i kroppen.

Vi måtte få med oss den flotte utsikten utover Hobart.

Utrolig flott å se Hobart fra toppen av Mount Wellington 1271 meter over havet.

Det var god utsikt sørover også, selv om det var litt disig.

Likedan nordover for Hobart.

Det var så kaldt at en brukte ikke lenger tid enn nødvendig for å se på Hobart. Hagl og vind gjorde det nesten uuholdelig å være ute.

Et bilde av huset på toppen måtte en ha på vei opp til bilen.

Det haglet ganske bra, så snøen la seg faktisk rundt i terrenget.

Det høyeste punktet med en kommunikasjonsmast.

Vi stoppet noen hundre meter ned i bakken. Skogen var tydelig preget av mye vind.

Om det hadde vært guffent når vi var på toppen, ble det ikke bedre på vei nedover igjen. Det ble helt svart rundt oss.

Da vi kom så langt nedover ga heldigvis nedbøren seg. Vi hadde vært i Fern Tree Park tidligere og hadde veldig lyst å gå en tur på den flotte stien.

En nydelig sti med bregne trær.

I enden av stien kom vi frem til en liten vakker foss.

Vel tilbake til der vi hadde parkert måtte vi se litt på og fotografere rododendron. Vakker rød denne.

Siden vi var der sist hadde det blitt plantet en del lave asalia og rododendron. Nydelig i blomst nå. Dessverre var det ikke navn på de.

Veldig vakker.

En søt liten postkasse med fugler på. En god ide å ta med hjem.

Stopp i den vakre blå skogen av forglemmegei måtte vi også ha.

Veldig vakker i det fine ettermiddagslyset.

Siste stedet vi stoppet på var Waterworks Reserve. Rundt vannreservatet var det godt utbygd med stier. Her hadde vi fått tips om at vi skulle finne orkideer. En dame vi traff på veien kunne også bekrefte det.

Resultatet ble en ny orkidesort. Vi prøvde å se å godt vi kunne, uten å finne noen flere.

Pterostylis pendunculata.

En vakker orkide. 

En skikkelig innholdsrik dag ble det i alt fra nesten stiv kuling til T-skjorte vær på slutten av dagen.

Og endelig en ny orkide.